 |
| 314 - rullet over målstreken på under 30 timer! |
Men nå føler jeg at ting har fått sunket inn, og jeg har fått sortert både tanker i inntrykk fra 30-timers turen på to hjul. Allerede nå kan jeg si at jeg ville gjort det igjen og igjen og igjen, når jeg ser hva som strømmer inn av kroner til Støtteforeningen for Kreftsyke Barn i Hedmark. Mer enn 65.000 kroner er allerede tikket inn på kontoen deres, noe som gjør oss som syklet både ydmyke og stolte.
Det som startet som en litt mer enn middels breial bemerkning under en hockeykamp, ble til noe mer, noe mye mer. Med utgangspunktet, 107 kg, og 18 år uten fysiske utskeielser med puls på mer enn 90, så var det nok ikke mange som med hånda på hjertet kan si at de trodde dette ville gå bra. Noe jeg for øvrig har den største forståelse for, og etter å ha gjennomført Styrkeprøven så forstår jeg det om mulig enda bedre.
 |
| Flæsk nok til en kropp til pr. april! |
Mange flere har også fortjent en stor takk, men da måtte jeg brukt den neste timen på å takke, og det har jeg ikke tid til, siden Hamar MF starter om få timer;.) Men EN person må få noen linjer. Det er primus motor og drivkraften i Hockey Mot Kreft, Rune Supermainn Jonsdal.
 |
| En ekte Supermainn - som ligner mest på Lex Luthor! |
Jeg vil bare si tusen millioner takk til Rune, for at han lot meg få være en del av laget som syklet Trondheim - Oslo for den gode sak, og jeg håper at jeg får sjansen til å bidra igjen, men da skal jeg ikke kjefte like mye som i år. Når det er sagt, så føler jeg at en del av kjeften var berettiget. For med så ulikt treningsgrunnlag og rutine som laget vårt hadde, så måtte det gå galt. Vi syklet kun noen få mil som et lag, resten var mer som en 14 manns robåt uten styrmann, og årer. Det ble aldri noen flyt over syklinga, og det viser også sluttresultatet, når de sju som kom til mål hadde 4 forskjellige slutt-tider. Fra 23 timer på bestemann, til 30 timer på den siste i mål.
Men nok om det, jeg lovet å ikke syte så mye, derfor hopper jeg nå til den 22. juni. Sjonfjellsen våknet 0450, og hadde mer enn en sverm med sommerfugler i magen. Jeg hadde allerede da tankene ca. 20 timer frem i tid.
Vi tok toget fra Hamar Stasjon kl. 0930 fredag morgen, og raskt fikk Jan Kåre Hjelmseth, og undertegnede kontakt med vår lagkamerat Tobias Skårberg fra Særp som var med samme toget. På Lillehammer ble vår eminente fysioterapeut, Anja Myhre innlemmet i gjengen. Hun skulle etter sigende ha med seg kun ei matte vi kunne ligge på ved behov for massasje, men hun stilte opp med en skipssekk som Kaptein Sabeltann ville misunnet henne, fylt med alt fra ekstra sykkelseter til jeg vet ikke hva:-)
Ved ankomst Trondheim dukket nevnte Supermainn opp og hentet oss, sammen med vårt glimrende serviceteam, Intersport Gigant Lade. En fantastisk gjeng, som skulle vært forgyllet i platina:-) Ferden gikk hjem til Rune Jonsdal i Vikhammar, og han hadde for anledningen sendt kjærringa og sine fire barn på "tur".
Der ble det smurt matpakker og forberedt seg som best man kunne, og ca. 18.30 ankom siste deltager fra Hedmarksgeriljaen, Ole Eskild Dahlstrøm.
 |
| Fysio-Anja og Rune Supermainn på La Perla, hvor "det siste måltid" ble inntatt. |
 |
| Jan Kåre Hjelmseth godt fornøyd med drakta si, som for øvrig ble pent brukt ( dvs. kun i drøye 40 mil:-)) |
 |
| På med lys og annet påkrevet utstyr for Dahlstrøm. |
 |
| Tangerudbakken er klare for tur:-) |
Klokken slo 0025 den 23. juni, og ferden mot Tigerstaden var i gang. Vi kom oss fint avgårde, og det gikk nesten hele to mil før en av oss fikk en punktering. Punkteringen ble kjapt fikset av følgebilen fra Intersport Gigant Lade, og vi var på hjula igjen. Her må det nevnes at vi før dette hadde blitt møtt av fyrverkeri av supporterne til Rosenborg Hockey, og det var nesten magisk å oppleve kl. 0100 på natta midt på E6.
De første milene gikk i fin fart, og selv om motvinden allerede her var merkbar, var ikke de første milene noen utfordring for noen. Soknedal var første delmål, med matstasjon og en lett strekk på beina, etter ca. 60 km. Her var vi fortsatt en gjeng, og alle var smoothe og blide...
Neste delmål var Oppdalsporten, etter ca 10 mil, men dit var det litt mer stigning, og en urinering gjorde at man fort havnet et stykke bak, og måtte hentes opp igjen til gruppa. For en som er en novise på sykkel, så er ikke dette optimalt, i hvertfall følte jeg at det ikke var optimalt. Men samtidig må det sies at man ikke kan forvente at hele gruppa skulle stoppe hver gang noen måtte slå lens.
Stemningen var etter Sjonfjellsens mening fortsatt god, da vi nærmet oss det som mange mener er den tøffeste delen, nemlig Drivdalen. Men her må jeg si at jeg ble litt skuffet, for etter å ha stoppet i bunnen og forsynt meg godt av matpakka og fylt på drikke, så gikk de tre milene oppover helt greit. Det til tross for at "laget" stakk fra de tre av oss som stoppet for å etterfylle næring.
De tok vi igjen omtrent halvveis, for så å rykke fra dem og bli først opp til toppen:-) Der ble vi møtt av noen fantastiske supportere fra Trondheim som hadde overnattet. De stod i drakter og hockeykøller og ønsket oss velkommen til toppen.
Her ble det en lengre rast på ca. 20 minutter, før vi startet på turen over Dovre og Hjerkinn. Det ble etter noen pi(ss)tstopp veldig strekk i gruppa, og her begynte Sjonfjellsen som syklet alene, å hate for første gang. Ferden over fjellet i motvind alene, er ikke noe jeg anbefaler andre å prøve. Men bakken ned til Dombås og passering 20 mil var veldig gøy. Men da hadde adrenalinet og drittsinnet over å bli alene over fjellet tatt overhånd, så her kom det en salve som jeg sikkert kunne spart meg. Men humøret tok seg opp etter at jeg hadde fått tømt ryggen:-)
Her slapp vi også første mann på laget, og han stakk av og fullførte til slutt på ca. 23 timer. En meget sterk prestasjon.
Nå ventet "nedoverbakke" nesten Kvam, og Sjonfjellsen som hadde en avtale med Kristin Palfi om langing av kotelett på Vinstra, rykket fra laget så de skulle slippe å stoppe på grunn av meg:-) Kristin holdt ord, og den fileten jeg fikk der, var kanskje det beste jeg har smakt med klærne på!
Her var kreftene i ferd med å ta slutt, og jeg kjente for første gang et snev av tvil om jeg skulle klare denne sykkelturen.... Man er litt i et vakum i sitt eget hode, etter å ha syklet ca. 14 timer, og vet at man fortsatt ikke er halvveis hva gjelder antall timer på sykkelen.
Men vi kom oss nesten i samlet tropp ned til Kvitfjell/Fåvang, hvor det var matstasjon med lunken blomkålsuppe. Det smakte nesten som indrefilet med peppersaus:-) Jeg sier nesten, for Ole Eskild hadde blitt forlatt på Ringebu, hvor det etter sigende skulle vært en matstasjon. Han hadde syklet hvileløst omkring i og rundt Ringebu og lett etter mat. Så da han kom de 15 km lengre ned i dalen til Fåvang, var han i det jeg vil kalle lettere dårlig humør.
De skulle egentlig bare mangle, for mannen uten treningsgrunnlag hadde syklet 32 mil, og med lite hjelp fra andre så var det en fantastisk prestasjon. - Jeg kaster inn hånkleet meddelte Dahlstrøm, og vi skjønte at en operasjon overtalelse var bortkastet energi. Men stor idrett, og Kudos til Ole Eskild som kom seg helt til Fåvang. Vilje og formålet hadde drevet han hit.
 |
| En sittende Sjonfjellsen på Lillehammer - som er i sterk tvil om dette kommer til å gå veien.... |
At flere spillere fra Storhamar Dragons møtte oss på Statoil Menkerud ga oss også en liten boost, som lå i bakhodet. Veldig morro!
Moelven var neste, og her møtte vi Storhamarsupportere og sjølveste Mester Erik i følge med Tore Saxrud. Vi rakk en kort stopp her, før vi i regnværet måtte bryte oss løs og fortsette over Mjøsbrua og mot Gjøvik.
Her måtte dessverre Jan Kåre Hjelmseth fra Hedmarkstroppen kaste inn håndkleet. Han hadde nemlig "glemt" å klippe tåneglene sine, og hadde så store smerter i betente tær, at det var umulig å fortsette... At kona og barna møtte han på Moelv, var kanskje heller ikke noe sjakktrekk psykologisk:-) Men en heroisk og bra innsats av den blide Moldenser, som gjorde en kjempejobb for laget både i stigninger og på flatene i sterk motvind...
 |
| Liten tånegl felte stor mann.... |
For egen del var beina nå blitt helt ok igjen, i hvertfall foreløpig. Litt etter brua ble det nok en kort stopp, for der stod min gode kollega, Kari Hverdag Bjertingstad med Coca Cola, Magnesiumtabletter og ikke minst plakater.
 |
| En voksen bakke opp mot Gjøvik, og om smilet ikke er stort er det ekte. Atle Jensen min gode kollega tok blinkskuddet:-) |
Det å sykle opp disse bakkene i dritregn og vind, i mørket helt alene gjorde at jeg ble godt kjent med meg selv. Jeg trodde et øyeblikk at det var i ferd med å rable for meg, da jeg begynte å snakke med meg selv. Så ærlig må jeg være, at hvis det hadde kommet en bil jeg kunne haike med i bekkmørket mot Feiring, så tror jeg løpet hadde vært kjørt for min del... Men "heldigvis" kom det ingen bil.
Gnagsårene på innsiden av låra, var nå så vonde at det kjentes ut som jeg satte ræva og lår ned på en varm kokeplate for hvert tråkk. Armer, knær og skuldre hadde også begynt å merke ca. 45 mil på setet....
Men jeg kom meg da ned til Skreia, og fikk skiftet til tørt tøy. Det var nok utrolig rutinert av meg å ha komplett sett på lur, før de siste 10 milene skulle tråkkes i nattens kalde mulm og mørke.
Minnesund ble neste milepæl, og i det jeg kom inn her, så var fortroppen med Supermainn og co på vei ut fra matstasjonen. Men jeg måtte ha en ny stopp, og fikk trykket en åtte ti halve brødskiver i trynet, samt at jeg blandet en halvliter med fiftyfifty Kaffe og Coca Cola.
Gudbedre meg hvor kjedelig milene herfra og mot målet var. Det gikk hit og dit i ett rivende renn, frem og tilbake over E6, og rundkjøringer på glatta nesten for hver kilometer. Da jeg i ensom majestet kom frem til Frognerbakken, så kjente jeg at tårene presset på bak øyeeplet, for jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle klare å tråkke opp den lange seige og bratte bakken. Da var det godt å dra frem den gode saken på netthinna, og kun titte ned på beina som gikk rundt og rundt og rundt og rundt.
Jeg tror faktisk at man nok kan rable på en slik tur, for etter en liten utforkjøring, så ventet siste stigning, bakken fra Olavsgård, Hvamsbakken. Der stod en politimann og "heiet" meg frem med den oppløftende meldinga - Bra jobba, nå er det bare 1,7 mil igjen..... Makan, 1,7 mil hørtes ut som uoverkommelig, da jeg speidet opp bakken som lå foran meg. Men nok en gang, så måtte jeg helt ned i kjellern, og passe på at ræva ikke beveget seg fra setet. For nå var det ikke lenger bare vondt, nå var det direkte ubehagelig:-()
Men endelig på toppen så gikk det litt utfor og flatt nesten helt til mål. Men for å være litt morsomme hadde de lagt inn en bakke på 200 meter til målstreken..... Da jeg rullet over den røde matta, så kjente jeg en lettelse på høyde med å ha født et barn med ræva.... Jeg er vel kanskje den første som har sunget - Jag er en evighetsmaskin, etter å ha krysset målstreken på like under 30 timer:-)
Sjonfjellsen ble imidlertid overrasket over seg selv, over at jeg selv klarte å gå å hente meg litt mat, og at jeg klarte å navigere meg frem til der hvor serviceteamet stod og ventet.
I ettertid, har jeg skjønt at mange fulgte "dramaet" gjennom natta, og takk for det. Tusen takk også for alle som har innbetalt penger til formålet for at vi tok denne akkurat passe lange sykkelturen.
Min oppsummering er med bruk av VILJENS KRAFT er alt mulig! Også det å frakte en tjukkas på to hjul fra Trondheim til Oslo.
