Fallhøyden er stigende!

Mistanke om vann i kroppen!

Det har gått overraskende lenge, selv for "fortattaren sjølv" at det har gått så lenge siden forrige oppdatering her på bloggen. Men for ikke å føre noen bak et forheng, så hopper jeg rett i det og tilstår at det har sagt bom stopp både når det gjelder effekten av trening og ikke minst så har de fysiologiske utfordringene gitt grunn til bekymring.

Den eplekjekke utgangen foran den ikke lenger fullt så lille sykkelturen fra Trondheim til Oslo den 22. juni, har gått over i en lett panikk, etter at jeg i dag ved en tilfeldighet oppdaget kroppen min i helfigur foran speilet. Det sies at alkohol hjelper en til å glemme, men etter sju glass med rødvin denne kvelden så vil ikke bildet forsvinne fra netthinna.

Alle som har våknet opp med en elg på puta, kan gange dette synet med 4, så vil dere snart være i nærheten av "filmen" som ruller i ett rivende renn foran mine øyne. Som om ikke denne "skrekkopplevelsen" skulle være nok til å gi en psykisk knekk på høyde med Jack Nickholson etter lobotomeringen i Gjøkeredet, så er ankelen heller ikke i rute.


Bilde av ankel 23.02.2012

Hevelsen ser i hvertfall ikke ut til å være på det som kan klassifiseres som retur. Faktisk så kan det virke som om den har smittet oppover i kroppen og forflyttet seg til det jeg vil kalle det øvre sjiktet, eller beltet om du vil. Både bryster og mage har fått en konsistens som minner mer om en vannseng enn en musklatur, til tross for det enorme treningsarbeidet som er nedlagt.

Rablings skal gi treningsopplegget denne helgen en ærlig sjanse, før jeg skal bite i den bitre pillen på eplet og aktivt gå ut for å søke hjelp, med å få den havarerte kroppen flytende nok til å klare den "store" styrkeprøven på sykkel. Planen for helga er noen mil på bortoverski oppe på høtta, hvis jeg da skulle klare å få åpnet skiboksen, noe jeg for øvrig er avhengig av for at jeg og kona i det hele tatt skal komme oss på til hytta.

Men selv i den mørkeste stund finnes det lyspunkter, og jeg kan røpe at Rablings er i forhandlinger om å få bruke en "begagnat" sykkel etter Edvald Boasson Hagen i oppkjøringen frem til den 22. juni. Det blir eventuelt kun et lån, og en av de spørsmål som gjenstår er om ramma tåler 100+.

Til slutt vil jeg komme med en henstilling, om at de som eventuelt er villige til å bidra med hjelp til dette etter hvert tilsynelatende "Mission Impossible", er hjertelige velkomne til å ta kontakt!



Lite hull stoppet stor mann!



Hullet som kan bli helt avgjørende i oppkjøringen til 22/6-2012

Etter gårsdagens særdeles vellykkede treningsøkt, så fikk Rablings mildt sagt blod på tann i forhold til fremdrift i treningsplanen foran den akkurat passe store styrkeprøven, som ligger og venter på meg om 132 dager. Men hva hjelper vel pågangsmot når man møter hinder på hinder i sin streben etter å få fart på gjenreisningen av mitt legemlige tempel. Alle som leste gårsdagens oppsummering, og så bildene har vel alle forstått at vi snakker om en ruin, skrevet med fire store bokstaver.

Med friskt mot stod jeg opp før soloppgang denne lørdagen, ja før fuglene så smått hadde begynt å fise faktisk, og det med ett mål for øye. Få kjørt en ny skikkelig treningsøkt. Som den systematikeren jeg er, på stadig søken etter råd og vink, gikk jeg derfor inn på nettsiden til den store styrkeprøven for å lete etter noen treningstips. Jeg tror nemlig at med bare "skyt rygg som katten", "svai rygg mot gulvet" og ikke minst "tørrsykling på stol, så kan treningen fort bli litt ensformig og kjedelig frem mot den store oppgaven. Der fant jeg tips for vinter:

Vinteren: Denne perioden bygger du motor, med andre ord legger du et godt treningsgrunnlag før utesyklingen begynner. Gå lange skiturer på 2-4 t. Tren spinning og sykle rolige økter på rulla. Tren på et effektivt tråkk, og tren generell styrke for hele kroppen et par ganger i uka.

Jeg følte med en gang at jeg var i godt driv for det meste av det som er anbefalt, men så med en gang at de ser på skiturer som en bra oppbygging vintertid. Det er for øvrig en treningsform jeg ikke har utført siden jeg gikk i 4 C på Storhamar Skole, og turen til Mållia på skidagen var obligatorisk. Men siden jeg er bosatt i en del av landet som Gud laget spesielt for skiinteresserte, så ville det være dumt å ikke følge treningstipset fra eksperter.

Skiboksen fra "hælvete" ville ikke opp!

Men hva hjelper det å være psykologisk opphisset og klar for en skitur, samt å kle på seg sine ubrukte Madshus skisko og treningstøy, når den jævla skiboksen ikke lar seg åpne! Dette skulle altså bli en ny dag fylt med drama. Jeg forsøkte både lighter på låsen, hammer, skrutrekker og rå kraft. Ingenting kunne få åpnet denne boksen. Etter ca. halvannen time med blodslit for å få tilgang til skiene, måtte jeg imidlertid bite i den bitre pillen, og ta meg et eple.

Aldri før har et hull vært en uoverkommelig utfordring for Rablings.

Skal jeg være helt ærlig, så må jeg faktisk innrømme at jeg tok til tårene i ren desperasjon over dette nederlaget det var å bli stoppet av en skiboks. Mange tanker gikk gjennom hodet det skal jeg innrømme, og den som ga meg den største knekken var om denne skandalen skal bli tungen på vektskåla for suksess eller fiasko i sykkelsightseeingen til sommern.

Tøffe menn gråter også, når følelsene tar overhånd!

Etter denne påkjenningen og i skuffelse over at en lengre skitur gikk fløyten, valgte jeg å sette inn skulk i treningsdagboka på den 11. februrar. Det ville være et dobbelt nederlag å måtte innrømme at et så lite hull var stort nok til å sette en bom for en lengre skitur.

Men til slutt så må jeg understreke, at Rablings nekter å la seg stoppe av noe hinder, uansett for stort det måtte være. Selv ikke en kranglete skiboks, i min streben etter formen frem mot det store målet. Så til de som er med meg og støtter meg både i avstemmingen og ikke minst i ånden, så kan jeg love at allerede søndag vil det bli gjort et nytt forsøk på å komme seg ut på en lengre skitur. "Låsesmed", i form av min svoger har lovet å hjelpe meg i del to av forsøket på å åpne den jævla skiboksen.

Blir forsøket vellykket, så er det for øvrig stor sannsynlighet for at Rablings legger ut første livestreeam i opptak, fra den historiske treningsøkta her på bloggen.

 PS: Sliter fortsatt med den første sittupsen!

Hardkjøret er i gang!

Han er sliten nå, etter første økt på veien mot suksessrittet sitt den 22. juni!

Med 133 dager igjen til start, så fant jeg i dag ut at det ikke er noen vei tilbake, så i dag startet opptreningen av et totalhavarert legeme. Etter at jeg har null effekt av tre turer med litt raskere enn middels fort gange mellom kontorplass og parkeringsplass på jobben, innser jeg at det må hardere lut til om dette prosjektet skal bli vellykket.

Men hvor skal man starte, når den siste gang jeg deltok i organisert trening var i mars 1994. Må vel skyte inn her at jeg ikke akkurat var topptrent da heller, men uten tvil sikkert i 3-4000% bedre form enn nå. Kroppen hadde også en særdeles mer medgjørlig form.

Trening er imidlertid som å sykle, har man først lært det så sitter det. Siden jeg må starte det jeg vil kalle langt under nullpunktet, så plukket jeg frem noen gode gamle slægere fra tiden med skolegym. Etter hva jeg har forstått så er det av ytterste viktighet at man trener korsryggen foran en såpass krevende oppgave som å sykle mellom Kongenes by og Tigerstaden, i ett.



"skyt rygg som katten"

 Den første øvelsen kunne jeg nesten kjenne umiddelbart at ga effekt. Her fikk virkelig ryggsøyla og skuldre kjenne på posisjoner det er lenge siden de har besøkt. Etter en fire fem "skyt rygg som katten", gikk jeg rett over i neste posisjon, nemlig "svai rygg, magen i gulvet"

"Svai rygg, magen i gulvet"

Det første som slo meg var at gymlærer, Harby Thomassen skulle sett min utførelse av "Svai rygg, magen i gulvet" anno 2012. For jeg var fantastisk mye nærmere gulvet med magen i dag, enn jeg var tilbake i gymmen 1976 på Storhamar Skole. Tyngdekraften gjorde nok litt av jobben, men jeg kunne faktisk kjenne at også denne øvelsen ga umiddelbare resultater, i form av at korsryggen måtte slite for å holde ræva oppe når magen mest ville helt ned i gulvet.



"Strekk ut motsatt bein og arm"

 Neste øvelse var langt i fra optimal på smalstav parkettgulv av furu. Men jeg bet tenna sammen og gjennomførte faktisk fem repetisjoner av "strekk ut motsatt bein og arm". Om denne ga noe mer enn sår på knærne og ømme kneskåler skal være usagt. Uansett fikk jeg i hvertfall mer forståelse på hvorfor kona helst vil turne på matta:-)

Etter det jeg vil kalle en medium hard start, gikk jeg rett i gang med den rene styrkedelen. Etter 50-60 såkalte pushups, måtte jeg faktisk øke belastningen en smule.



"Pushups"

 Denne øvelsen er ingen favoritt, men jeg tror det blir viktig å kjøre en del pushups i tiden som kommer. Dette er er øvelse som mange missforstår, og kaller for armhevninger eller armbøyninger. Det er jo noe helt annet. For meg betyr det at man bøyer armene, eller hever armene. Man "pusher" ingenting. Men det kan man vel trygt si at jeg måtte gjøre i dag, og er spent på om jeg må be om sugerør til øllen når stivheten kommer i kveld.

"Øl-triceps"

Mot slutten gikk jeg over i mer brutale øvelser, og siden det er sparsomt med manualer og vekter tilgjengelig i Hans Aanrudsvei 18 D, måtte det improvisasjon til også under denne økta. Her ble det kjørt 40 rep på begge sider. Jeg kunne faktisk se at musklaturen vokste under økta. Kona mente imidlertid at det var forskyvning av "innfett" som skjedde på grunn av den uvante bevegelsen. Puppene ble etter hennes vurdering en smule mindre, men bilringen fikk ytterligere påfyll. Jeg mener hennes meningsløse uttalelser rett og slett skyldes at hun med egne øyne faktisk kunne se mens økta skred frem, at jeg var i ferd med å få tilbake min 1 million $ looking kropp. Da kan jeg fort nemlig bli ekstrem attraktiv igjen. Ikke bare attraktiv som nå:-)

"Ligg på rygg" (skulle vært sittups)

Den siste øvelsen ga imidlertid et soleklart bevis på at det ligger en anseelig mengde jobb foran meg i de 133 dagene som kommer. Såkalte sittups var nemlig helt fysiologisk umulig, og jeg tror ikke en gang en pute under ryggen ville kunne kompensert for den manglende musklatur og den enorme vomma som gjorde "løftet" komplett umulig.

Men alt i alt er Rablings meget godt fornøyd med den første økta med blodslit. Om den ikke ga blodsmak i munnen, så ble jeg i hvertfall uvanlig øl-tørst, og det sier jo ikke så lite for en som alltid har lyst på en øl eller ti.

Til slutt skal det nevnes at den øredøvende stillhet fra de utfordrede vedrørende sykkel gjør at jeg har problemer med å fokusere 100% på forberedelsene før dette er i boks. Jeg hadde faktisk forventet å få en tilbakemelding vedr. fremdrift, og ikke minst type sykkel, vekt, merke etc. Dette for at jeg tror det er viktig i forhold til sykkeltreningen. Men jeg er jo ikke tapt bak en hest, og avsluttet dagens øvelse med litt improvisert tørr-sykling, på stol:-)

"Tørrssykling på stol"

Enhver likhet med den gamle by-orginalen "duttemann" som syklet rundt i Hamar på en Combisykkel i gamle dager, er helt tilfeldig!

Kjör hårdt, kjör stil!

Suser avgårde!

I rettferdighetens navn burde nok Rablings ha blitt kledd opp i en klatretrøye!

 Det har dukket opp nye utfordringer for Rablings, og nå slår bølgene høyt rundt bekledning som skal benyttes under den lille sykkelsightseeingen jeg skal ut på den 22. juni. Det ene tok på en måte det andre i går, da det plutselig ble klart for meg at alt jeg har sagt er tatt bokstavlig, bokstavlig talt!

Etter gårsdagens innlegg her på bloggen, hvor jeg som kjent uttrykte min "frykt" for at de utfordrede skulle gi meg et nesten uforholdsmessig dårlig utgangspunkt foran mitt livs utfordring, mottok jeg følgende melding på Facebook fra "Sykkelsponsor", Ivar Kampenhøy som var nevnt i bloggen:

Remo da, hvem ba om kombisykkel ? Vår største utfordring er å få plassert holder til mobiltelefonen din, for du skulle jo sykle og spille wordfeud samtidig. Men jeg må jo si at drakta står i stil med en kombisykkel :-) Ny drakt = mulighet for ny type sykkel :-)

Rablings er jo ikke tapt bak en krakk, og satte straks i gang med å designe seg en drakt som kanskje kunne passe "Høvdingen" hos CC`Martn Hamar, Ivar Kampenhøy. Når det gjelder sponsorene, så må det taes et lite forbehold siden ingen avtaler er signert.
 

Forslag til sykkeldrakt laget av undertegnede! (NB: se opp for dårlige kopier)

 Så da er det bare å vente i spenning på om denne drakta tilfredstiller kravene de nu mere lett nervøse utfordrede har stilt, for å kunne hoste opp en sykkel som det er mulig å frakte 100 kg på fra Trondheim til Oslo!

Til slutt en liten treningsoppdatering: Jeg gikk frem og tilbake til bilen på parkeringsplassen to ganger i løpet av onsdag, og la inn en ekstra sløyfe forbi lønningskontoret for å be om forskudd på lønna. Det ble for øvrig avslått, på grunn av at jeg allerede var i minus for kommende lønnsutbetaling. Litt off topic kanskje, men det kan være greit for alle dere som følger denne bloggen å vite, at vi snakker om en ekte asket i det øverste proletariske sjiktet som har tatt denne utfordringen. Men penger er jo ikke alt, når man skal på sykkelsightseeing. 

BREAKING NEWS BREAKING NEWS BREAKING NEWS BREAKING NEWS

Det er nesten ikke til å tro, men før jeg hadde rukket å sende min ny-designede drakt til godkjenning og produksjon, så dukker det opp en kopi! Men værst er det at de som står bak dette plagiatet er de utfordrede. Ikke har de bare kopiert design og mine farger, men det har hatt frekkhetens nådegave til å "plagiere" mitt slogan, FREDAGSGUTTEN.

De har riktig nok vært smarte nok til å gjøre ordet om til flertall, samt byttet dag, men enhver med bedre enn NG i snitt fra ungdomsskolen kan se at dette er det jeg vil kalle et rent plagiat! Se og døm selv:

PIRATKOPI!

ORGINALEN!

Oppturer og nedturer i ett rivende renn!

Hvis dette blir utstyret kan utfordringen bli for tøff selv for Rablings!

Rablings begynner nå å ta inn over seg at de utfordrede, Ivar "Sykkelsponsor" Kampenhøy og Co, begynner å få kalde føtter. Ryktene som svirrer er at de vil stå ved sitt løfte om å skaffe sykkel, men at de har tatt min "litt" satt på spissenmelding om å sykle på en Combisykkel med bagasjebrett, bokstavelig.


Hvis dette medfører riktighet så ville det etter min mening være en handling på et så lavt nivå, at det vil være grunnlag for å revidere hele utfordringen. For selv om jeg har klokketro på egne sykkelferdigheter, ville det nok bli hakket for tøft å komme seg helt frem på en Combi.



Det ser da unektelig ut som det går nedover hele veien?

En annen heftig nyhet som smalt ned som en bombe, var at det er innført ny maksimaltid. Det jeg trodde var 48 timer, er i årets ritt 36 timer. Dette betyr i praksis at planarbeidet må startes helt fra scratch, med tanke på at det i opprinnelig tidsplan lå inne en snittfart på 11,25 km/t. Med ny tidslimit må den økes drastisk, til hele 15 km/t.

I forbindelse med nyheten tok jeg kontakt med en av mine mentorer, Bernard Hinault, for å høre hvordan dette vil innvirke på treningsopplegget som vi har diskutert. Han skjønte godt at jeg så på dette som en stor utfordring, men han ba meg om å følge de opprinnelige planene slik at vi ikke også måtte starte treningsjobben helt fra scratch igjen. Da ville begge spaserturene fra tirsdag og onsdag være helt bortkastet. Selv om det er noen år siden han la vekk sykkelshortsen, så velger jeg å stole på at han fortsatt har noe å tilføre sykkelsporten. Business as usual med andre ord, uavhengig av økningen på 3,75 km/t i planverket.

Som plankefolket lytter til erfarne fjellfolk, lytter jeg til min gode venn Bernard.

Det er tydelig at "tjukkas sykler langt"-ryktene har gått som ild i tørt gress. For tidlig onsdag morgen mottok jeg en telefon fra direktøren for Tour de France, Christian Preu`homme, som kunne meddele at han gledet seg stort over at jeg endelig hadde tatt steget fra sofaen og opp på sykkelsetet. Han beklaget at han ikke ville kunne komme over for å følge løpet, grunnet forberedelsene til Le Tour, men kunne berolige med at jeg  garantert ville være i hans tanker under "blodslitet" som venter meg.

Fremtidige bragder ryktes fort og har allerede nådd min gode venn Christian.

Til slutt kan jeg nevne at flere sponsorer også har meldt sin interesse, men det gjenstår fortsatt en del jobb med kontraktsforhandlinger for å lande disse. Her har jeg imidlertid fått tilbud om bistand fra min gode venn Truls Haakonsen. Uten å røpe for mye, så kan jeg vel si såpass at noen har lagt merke til hvor godt reklame fremheves på store og kuvede flater:-)

Synlighet er alfa og omega for sponsorer!



135 dager igjen!

Fortsatt hevelse skaper hodebry for Rablings!

Det er virkelig en store ære og glede og se hvilken interesse prosjekt "tjukkas sykler langt", har klart å skape bare i løpet av noen få dager. Jeg må vel også innrømme at det er mildt sagt overraskende hvor stor andel av de som har vært innom bloggen som har tro på at Rablings skal klare å karre daukjøttet sitt til Tigerstaden på et sykkelsete.

Jeg kan dessverre ikke love noen eksakt hyppighet i forhold til oppdateringer, men at det med tiden vil komme både lyd og levende bilder her er hevet over enhver tvil. Starten er viktig i alle prosjekter, så også her på den psykologisk oppbyggende bloggen. Men to oppdateringer første dag, er et ledd i å gå høyt ut!

Men det har jo også vært formålet med å gå såpass høyt og offensivt ut, at presset skal bli opp mot umenneskelig på at dette er en jobb som må taes seriøst. Hvis noen tror at jeg kommer til å følge min svirebror, Øystein Nerland sitt opplegg, med 2,5 timer på sykkel, oppvarming på BurgerKing i Trondheim, og pakke sykkelshortsen ut av plasten fem minutter før start, vil de bli skuffet.

Nei, det står rett og slett alt for meget prestige på spill til at man skal måtte oppleve ydmykelsen det ville være å måtte bryte etter 14 mil, som nevnte Nerland. Nå må det vel nevnes at han heller ikke hadde optimalt støtteapperat, med tanke på at Rune "Keepern" Johannessen var såkalt "følgebil".

Her er det for øvrig noen ledige "jobber" som støtteapparat. Jeg ser for meg et team på tre til fem personer som skal følge Rablings på ferden, og her ser jeg etter noen som vil jobbe gratis og som har komplimentære ferdigheter. Vi snakker fysikalsk kompetanse, ernæringskompetanse og ikke minst en som har et snev av evner til å motivere når det skulle butte! En med førekort til å kjøre er også nødvendig. Søknad med CV kan sendes direkte til undertegnede på epost via Facebook!

Det har imidlertid allerede dukket opp en liten utfordring i form av at mitt ankelbrudd ikke ser ut til å heales så kjapt som forutsatt, da denne utfordringen ble gitt til Kim "pinglerittsyklist" Skogheim og Ivar "sykkesponsor" Kampenhøy, den ulykksalige søndagen for noen dager siden.

Ingen infeksjonsfare p.t.

Men selv om hevelsen fortsatt er stor, er det etter min vurdering et stort lyspunkt at såret er lappet sammen av en ekte "syerske". Dette gjør at jeg ser faren for at infeksjoner skal stikke kjepper i hjula under oppkjøringen til Le Tour over fjellet, som minimal.

Når det er sagt, så er bildet i innledningen tatt den 7. februar, og jeg ser helt klart at det kan bli en utfordring i forhold til å starte sykkeltreningen før den er borte. Man vil jo ikke risikere å måtte bryte på noe annet enn fedme, en ankel som årsak ville være helt ulevelig for Rablings.

Videre har jeg også startet reasearch i forhold til noen "snarveier" for å bli kvitt såpass med kilo, at jeg klarer å kle på meg og knyte skoene mine uten og måtte holde pusten. Målet er ca. 6 kg før påske, og ytterligere 10 kg frem til afgangen fra Trondheim 22. juni. Matchvekt under innveiing hos Ole Birger Mæhlum tirsdag kveld, viste 101,00 kg.

Valg av "snarvei" er foreløpig ikke tatt, men selv om det kanskje ville være den raskeste og mest effektive, så er det allerede avklart at det er utelukket at den vil inneholde forbudte preparater eller substanser.

Treningsplanen følges for øvrig nesten til punkt og prikke, til tross for den særdeles hovne ankelen. Som i går så ble det gjennomført en lett gange fra kontorplassen til bilen på parkeringsplassen. Nå var det imidlertid planlagt turning på hjemmebane som andre økt, men siden treningskompisen i form av kjærringa har pådratt seg helvetesild, så ble det "alternativ" trening av høyre del av overkroppen i dag!

PS: Det var imidlertid særdeles overraskende å ikke finne navnet sitt på lista over påmeldte da jeg tok et søk, men vi får jo håpe at de utfordrede har kontroll på dette og at Sjonfjellsen snart er å finne blant de påmeldte her: STARTLISTE

136 dager igjen!



Le Misserable

 Min kjære far sa til meg mer enn en gang at hvis jeg lærte å passe kjeften min, så ville det kanskje bli "folk" av meg også til slutt. Han snakket dessverre for døve ører. Denne defekten som jeg lider av har da også gitt meg noen på skaftet opp i gjennom årene, men jeg har alltid landet på beina, i hvertfall sånn ca.
Men denne gangen så kanskje jeg har dratt den litt langt, det vil kun tiden vise.

Hva har skjedd?
Jo, den 5. februrar i det herrens år 2012, og på selveste Såmannssøndag så utfordret undertegnede en gjeng med det han selv vil betegne som "Arne Årntlig"-bekjente, til å melde seg på den såkalte Store Styrkeprøven, Trondheim - Oslo på sykkel. Utfordringen smøg seg forbi vettet, og gled på en elegant måte fra stemmebåndene og ut mellom leppene. - Hvis dere melder meg på, og skaffer meg en sykkel, så skal jeg tråkke, lød min utfordring. Dessverre kan man vel kanskje si, så ble denne "glippen tatt bokstavlig, og allerede mandag var påmelding og sykkel i boks.

Da ble fort 100.000 kroners spørsmålet, hva faen gjør du nå, unge Rablings? Mulighetene var mange, men jeg valgte den største motstands vei, og gikk høyt ut for så å øke! Jeg kan dessverre ikke klandre noen for at jeg nå står med det mange vil kalle møkk til halsen, og en tilsynelatende uoverkommelig utfordring. Nemlig det å skulle frakte en stk. 100 kg totalt utrent og nedslitt mannekropp fra Tronheim til Oslo på en sykkel, med start i Trondheim kl. 24.00 den 22. juni 2012.

Kjapp hoderegning viser at det i skrivende stund er 136 dager til "meltdown".

Uansett! Jeg tror den mentale utfordringen blir like stor som det å få på plass de fysiske forutsetninger for å kunne gjennomføre det jeg har valgt å se på som en liten sightseeing på sykkel, fra Kongens by til Tigerstaden. Som en hjelp i den mentale oppbyggingen, skal jeg derfor bruke denne lille bloggen til å bygge opp forventningene og presset på meg selv til uante høyder.

Jeg tror en annen viktig del av oppbyggingen frem til D-dagen, blir å sette seg inn i hva dette egentlig dreier seg om. Ut over det å frakte nevnte "tjukkaseri" drøye 530 kilometer på to hjul. For spesielt interesserte så kan man lese mer om turen her: Løypetrasè og for de som er særdeles spesielt interesserte så kan man studere løypeprofilen her: Løypeprofil!

Ett kjapt blikk på sistnevnte sier meg at dette tilsynelatende ikke blir en ren transportetappe, hele veien:-) Det kan virke som om de første 15-20 timene blir de værste, for en utrent tjukkas, og kanskje vil bli de siste timene han får oppleve her på moder jord?

Men vit at jeg skal gjøre et ærlig forsøk på å forsvare mitt enorme behov for oppmerksomhet, og min gedigne kjeft og min særdeles overdimensjonerte tro på at troen på egne ferdigheter kan overvinne fysiske lover.

Vi er alle forskjellige, og takke faen for det sier nå jeg. For hadde ikke hverdagen blitt grå og kjedelige hvis man ikke hadde noen småidioter som undertegnede, til å spre litt ruter inn i den ellers så firkantede verden? Jeg mener i hvertfall det!

For de som måtte lure på hvor langt jeg er kommet i treningsopplegget, så kan jeg berolige med at det er i rute og i henhold til "planen". Jeg startet allerede mandag 6. februar (Samenes nasjonaldag), og den datoen var selvfølgelig ikke tilfeldig valgt. Første økt bestod i lett gange fra kontorplass og til bilen på parkeringsplassen hos Norsk Tipping.