torsdag 28. juni 2012

Viljens kraft!

314 - rullet over målstreken på under 30 timer!
Rablings har med vilje ventet noen dager med å oppsummere den akkurat passe lange sykkelturen fra Trondheim til Oslo. Hvis den hadde blitt skrevet dagen etter målgang, så er jeg redd det ville blitt både usaklig og at mange spark og slag under beltet ville blitt delt ut  til både høyre og venstre.

Men nå føler jeg at ting har fått sunket inn, og jeg har fått sortert både tanker i inntrykk fra 30-timers turen på to hjul. Allerede nå kan jeg si at jeg ville gjort det igjen og igjen og igjen, når jeg ser hva som strømmer inn av kroner til Støtteforeningen for Kreftsyke Barn i Hedmark. Mer enn 65.000 kroner er allerede tikket inn på kontoen deres, noe som gjør oss som syklet både ydmyke og stolte.

Det som startet som en litt mer enn middels breial bemerkning under en hockeykamp, ble til noe mer, noe mye mer. Med utgangspunktet, 107 kg, og 18 år uten fysiske utskeielser med puls på mer enn 90, så var det nok ikke mange som med hånda på hjertet kan si at de trodde dette ville gå bra. Noe jeg for øvrig har den største forståelse for, og etter å ha gjennomført Styrkeprøven så forstår jeg det om mulig enda bedre.

Flæsk nok til en kropp til pr. april!
Men når man har så mange herlige menneske rundt seg, som er villig til å bidra til at det umulige blir mulig, så går det aller meste. Jeg vil spesielt fremheve de som jeg utfordret, Ivar Kampenhøy og Kim Skogheim. De har faktisk hatt et genuint ønske om at jeg skulle lykkes. De stilt opp med både sykkel, utstyr og ikke minst uvurderlig pepping og treningshjelp. Tusen takk til dere, selv om dere er noen pingleryttere:-)

Mange flere har også fortjent en stor takk, men da måtte jeg brukt den neste timen på å takke, og det har jeg ikke tid til, siden Hamar MF starter om få timer;.) Men EN person må få noen linjer. Det er primus motor og drivkraften i Hockey Mot Kreft, Rune Supermainn Jonsdal.
En ekte Supermainn - som ligner mest på Lex Luthor!
Han klarte med hjelp fra sine trønderske undersåtter å stable et lag på 14 mann på beina, som skulle sykle Styrkeprøven for å samle inn penger til Kreftsaken. Rune er en mer enn middels interessert hockeysupporter, som har klare "autistiske" trekk hva gjelder både kunnskap og engasjement for sporten vi alle elsker. For å nevne noe, så har han ei kjellerstue full av hockeydrakter fra alle verdenshjørner... Han er også som nevnt opphavsmannen til Hockey Mot Kreft, som jeg tror kan bli noe stort og viktig som en verdibygger for norsk hockey.

Jeg vil bare si tusen millioner takk til Rune, for at han lot meg få være en del av laget som syklet Trondheim - Oslo for den gode sak, og jeg håper at jeg får sjansen til å bidra igjen, men da skal jeg ikke kjefte like mye som i år. Når det er sagt, så føler jeg at en del av kjeften var berettiget. For med så ulikt treningsgrunnlag og rutine som laget vårt hadde, så måtte det gå galt. Vi syklet kun noen få mil som et lag, resten var mer som en 14 manns robåt uten styrmann, og årer. Det ble aldri noen flyt over syklinga, og det viser også sluttresultatet, når de sju som kom til mål hadde 4 forskjellige slutt-tider. Fra 23 timer på bestemann, til 30 timer på den siste i mål.

Men nok om det, jeg lovet å ikke syte så mye, derfor hopper jeg nå til den 22. juni. Sjonfjellsen våknet 0450, og hadde mer enn en sverm med sommerfugler i magen. Jeg hadde allerede da tankene ca. 20 timer frem i tid.

Vi tok toget fra Hamar Stasjon kl. 0930 fredag morgen, og raskt fikk Jan Kåre Hjelmseth, og undertegnede kontakt med vår lagkamerat Tobias Skårberg fra Særp som var med samme toget. På Lillehammer ble vår eminente fysioterapeut, Anja Myhre innlemmet i gjengen. Hun skulle etter sigende ha med seg kun ei matte vi kunne ligge på ved behov for massasje, men hun stilte opp med en skipssekk som Kaptein Sabeltann ville misunnet henne, fylt med alt fra ekstra sykkelseter til jeg vet ikke hva:-)

Ved ankomst Trondheim dukket nevnte Supermainn opp og hentet oss, sammen med vårt glimrende serviceteam, Intersport Gigant Lade. En fantastisk gjeng, som skulle vært forgyllet i platina:-) Ferden gikk hjem til Rune Jonsdal i Vikhammar, og han hadde for anledningen sendt kjærringa og sine fire barn på "tur".

Der ble det smurt matpakker og forberedt seg som best man kunne, og ca. 18.30 ankom siste deltager fra Hedmarksgeriljaen, Ole Eskild Dahlstrøm.

Fysio-Anja og Rune Supermainn på La Perla, hvor "det siste måltid" ble inntatt.
Ikke overraskende, så måtte han fores med brødskiver ved ankomst, for middag hadde han ikke rukket å spise på toget. Han kom med Rørostoget, som hadde ca 700 stopp i følge Dahlstrøm, som var plassert i en vogn ved siden av et ektepar som begge var særdeles hørselshemmede. Alt i følge Ole Eskild. Han hengte seg også opp i at lokføreren var mer enn middels interessert i bruke tuta, hver gang skinnegangen svingte mer enn 1 grad:-)

Jan Kåre Hjelmseth godt fornøyd med drakta si, som for øvrig ble pent brukt ( dvs. kun i  drøye 40 mil:-))
Vi spoler frem til kl. 22.30, og vi ankommer Intersport Gigant Lade sine lokaler, og utdeling av drakter og utstyr startet. Noen måtte få justert på syklene, og ikke overraskende var Ole Eskild Dahlstrøm en av dem:-)
På med lys og annet påkrevet utstyr for Dahlstrøm.
Nervene var nå til å ta og føle på, og påsetting av startnummer med sikkerhetsnåler, smøring av "pung" og øvrige deler av nedre parti ble gjort uten blygsel av nesten samtlige. Men ikke av unge Dahlstrøm, for han aktet å holde sin pakt med broren Pål, om at Vaselin aldri skal berøre bakre del av kroppen mellom hoft og lår.
Tangerudbakken er klare for tur:-)
Få minutter før start ble det tatt lagbilde, og kun en person manglet, noe som må sies å være imponerende for denne gjengen:-) Så gikk ferden de fire kilometerne i samlet tropp, ned til startområdet. Det var kanskje de km vi var best samlet på hele turen.

Klokken slo 0025 den 23. juni, og ferden mot Tigerstaden var i gang. Vi kom oss fint avgårde, og det gikk nesten hele to mil før en av oss fikk en punktering. Punkteringen ble kjapt fikset av følgebilen fra Intersport Gigant Lade, og vi var på hjula igjen. Her må det nevnes at vi før dette hadde blitt møtt av fyrverkeri av supporterne til Rosenborg Hockey, og det var nesten magisk å oppleve kl. 0100 på natta midt på E6.

De første milene gikk i fin fart, og selv om motvinden allerede her var merkbar, var ikke de første milene noen utfordring for noen. Soknedal var første delmål, med matstasjon og en lett strekk på beina, etter ca. 60 km. Her var vi fortsatt en gjeng, og alle var smoothe og blide...

Neste delmål var Oppdalsporten, etter ca 10 mil, men dit var det litt mer stigning, og en urinering gjorde at man fort havnet et stykke bak, og måtte hentes opp igjen til gruppa. For en som er en novise på sykkel, så er ikke dette optimalt, i hvertfall følte jeg at det ikke var optimalt. Men samtidig må det sies at man ikke kan forvente at hele gruppa skulle stoppe hver gang noen måtte slå lens.

Stemningen var etter Sjonfjellsens mening fortsatt god, da vi nærmet oss det som mange mener er den tøffeste delen, nemlig Drivdalen. Men her må jeg si at jeg ble litt skuffet, for etter å ha stoppet i bunnen og forsynt meg godt av matpakka og fylt på drikke, så gikk de tre milene oppover helt greit. Det til tross for at "laget" stakk fra de tre av oss som stoppet for å etterfylle næring.

De tok vi igjen omtrent halvveis, for så å rykke fra dem og bli først opp til toppen:-) Der ble vi møtt av noen fantastiske supportere fra Trondheim som hadde overnattet. De stod i drakter og hockeykøller og ønsket oss velkommen til toppen.

Her ble det en lengre rast på ca. 20 minutter, før vi startet på turen over Dovre og Hjerkinn. Det ble etter noen pi(ss)tstopp veldig strekk i gruppa, og her begynte Sjonfjellsen som syklet alene, å hate for første gang. Ferden over fjellet i motvind alene, er ikke noe jeg anbefaler andre å prøve. Men bakken ned til Dombås og passering 20 mil var veldig gøy. Men da hadde adrenalinet og drittsinnet over å bli alene over fjellet tatt overhånd, så her kom det en salve som jeg sikkert kunne spart meg. Men humøret tok seg opp etter at jeg hadde fått tømt ryggen:-)

Her slapp vi også første mann på laget, og han stakk av og fullførte til slutt på ca. 23 timer. En meget sterk prestasjon.

Nå ventet "nedoverbakke" nesten Kvam, og Sjonfjellsen som hadde en avtale med Kristin Palfi om langing av kotelett på Vinstra, rykket fra laget så de skulle slippe å stoppe på grunn av meg:-) Kristin holdt ord, og den fileten jeg fikk der, var kanskje det beste jeg har smakt med klærne på!

Her var kreftene i ferd med å ta slutt, og jeg kjente for første gang et snev av tvil om jeg skulle klare denne sykkelturen.... Man er litt i et vakum i sitt eget hode, etter å ha syklet ca. 14 timer, og vet at man fortsatt ikke er halvveis hva gjelder antall timer på sykkelen.

Men vi kom oss nesten i samlet tropp ned til Kvitfjell/Fåvang, hvor det var matstasjon med lunken blomkålsuppe. Det smakte nesten som indrefilet med peppersaus:-) Jeg sier nesten, for Ole Eskild hadde blitt forlatt på Ringebu, hvor det etter sigende skulle vært en matstasjon. Han hadde syklet hvileløst omkring i  og rundt Ringebu og lett etter mat. Så da han kom de 15 km lengre ned i dalen til Fåvang, var han i det jeg vil kalle lettere dårlig humør.

De skulle egentlig bare mangle, for mannen uten treningsgrunnlag hadde syklet 32 mil, og med lite hjelp fra andre så var det en fantastisk prestasjon. - Jeg kaster inn hånkleet meddelte Dahlstrøm, og vi skjønte at en operasjon overtalelse var bortkastet energi. Men stor idrett, og Kudos til Ole Eskild som kom seg helt til Fåvang. Vilje og formålet hadde drevet han hit.

En sittende Sjonfjellsen på Lillehammer - som er i sterk tvil om dette kommer til å gå veien....
Motvind og dritkjedelige veier preget milene fra Fåvang til Lillehammer, hvor det var en ny matstasjon. Men vi kom oss nå dit på et vis, og her fikk Sjonfjellsen nok en knekk, psykisk, og var inne på tanken om bryte bryte og bryt. Men etter noen kakuskiver med brunost, en kopp kaffe og litt Coca Cola, så var spirriten tilbake.

At flere spillere fra Storhamar Dragons møtte oss på Statoil Menkerud ga oss også en liten boost, som lå i bakhodet. Veldig morro!

Moelven var neste, og her møtte vi Storhamarsupportere og sjølveste Mester Erik i følge med Tore Saxrud. Vi rakk en kort stopp her, før vi i regnværet måtte bryte oss løs og fortsette over Mjøsbrua og mot Gjøvik.
Her måtte dessverre Jan Kåre Hjelmseth fra Hedmarkstroppen kaste inn håndkleet. Han hadde nemlig "glemt" å klippe tåneglene sine, og hadde så store smerter i betente tær, at det var umulig å fortsette... At kona og barna møtte han på Moelv, var kanskje heller ikke noe sjakktrekk psykologisk:-) Men en heroisk og bra innsats av den blide Moldenser, som gjorde en kjempejobb for laget både i stigninger og på flatene i sterk motvind...
Liten tånegl felte stor mann....

For egen del var beina nå blitt helt ok igjen, i hvertfall foreløpig. Litt etter brua ble det nok en kort stopp, for der stod min gode kollega, Kari Hverdag Bjertingstad med Coca Cola, Magnesiumtabletter og ikke minst plakater.
En voksen bakke opp mot Gjøvik, og om smilet ikke er stort er det ekte. Atle Jensen min gode kollega tok blinkskuddet:-)
Ny matstasjon ventet på Gjøvik, og nå var vi for en liten stund samlet igjen, vi seks som fortsatt dannet baktroppen av Hockey Mot Kreft laget. Vi startet som gruppe og kom oss nesten samlet opp de første stigningene fra Gjøvik og opp mot Skreia, men så sprakk gruppa igjen.

Det å sykle opp disse bakkene i dritregn og vind, i mørket helt alene gjorde at jeg ble godt kjent med meg selv. Jeg trodde et øyeblikk at det var i ferd med å rable for meg, da jeg begynte å snakke med meg selv. Så ærlig må jeg være, at hvis det hadde kommet en bil jeg kunne haike med i bekkmørket mot Feiring, så tror jeg løpet hadde vært kjørt for min del... Men "heldigvis" kom det ingen bil.

Gnagsårene på innsiden av låra, var nå så vonde at det kjentes ut som jeg satte ræva og lår ned på en varm kokeplate for hvert tråkk. Armer, knær og skuldre hadde også begynt å merke ca. 45 mil på setet....

Men jeg kom meg da ned til Skreia, og fikk skiftet til tørt tøy. Det var nok utrolig rutinert av meg å ha komplett sett på lur, før de siste 10 milene skulle tråkkes i nattens kalde mulm og mørke.

Minnesund ble neste milepæl, og i det jeg kom inn her, så var fortroppen med Supermainn og co på vei ut fra matstasjonen. Men jeg måtte ha en ny stopp, og fikk trykket en åtte ti halve brødskiver i trynet, samt at jeg blandet en halvliter med fiftyfifty Kaffe og Coca Cola.

Gudbedre meg hvor kjedelig milene herfra og mot målet var. Det gikk hit og dit i ett rivende renn, frem og tilbake over E6, og rundkjøringer på glatta nesten for hver kilometer. Da jeg i ensom majestet kom frem til Frognerbakken, så kjente jeg at tårene presset på bak øyeeplet, for jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle klare å tråkke opp den lange seige og bratte bakken. Da var det godt å dra frem den gode saken på netthinna, og kun titte ned på beina som gikk rundt og rundt og rundt og rundt.

Jeg tror faktisk at man nok kan rable på en slik tur, for etter en liten utforkjøring, så ventet siste stigning, bakken fra Olavsgård, Hvamsbakken. Der stod en politimann og "heiet" meg frem med den oppløftende meldinga - Bra jobba, nå er det bare 1,7 mil igjen..... Makan, 1,7 mil hørtes ut som uoverkommelig, da jeg speidet opp bakken som lå foran meg. Men nok en gang, så måtte jeg helt ned i kjellern, og passe på at ræva ikke beveget seg fra setet. For nå var det ikke lenger bare vondt, nå var det direkte ubehagelig:-()

Men endelig på toppen så gikk det litt utfor og flatt nesten helt til mål. Men for å være litt morsomme hadde de lagt inn en bakke på 200 meter til målstreken..... Da jeg rullet over den røde matta, så kjente jeg en lettelse på høyde med å ha født et barn med ræva.... Jeg er vel kanskje den første som har sunget - Jag er en evighetsmaskin, etter å ha krysset målstreken på like under 30 timer:-)

Sjonfjellsen ble imidlertid overrasket over seg selv, over at jeg selv klarte å gå å hente meg litt mat, og at jeg klarte å navigere meg frem til der hvor serviceteamet stod  og ventet.

I ettertid, har jeg skjønt at mange fulgte "dramaet" gjennom natta, og takk for det. Tusen takk også for alle som har innbetalt penger til formålet for at vi tok denne akkurat passe lange sykkelturen.

Min oppsummering er med bruk av VILJENS KRAFT er alt mulig! Også det å frakte en tjukkas på to hjul fra Trondheim til Oslo.

Jeg gjør det gjerne igjen, hvis resultatet blir like bra:-) Nå: GOD SOMMER - OG DREKK MED BEGGE HENDER, DET HAR DU FORTJENT ------- SJONFJELLSEN:-)

tirsdag 12. juni 2012

- Pirkeprøven!

Nå er det like før.....!
I skrivende stund er det 11 dager igjen til det lille sommereventyret som venter, i form av en akkurat passe lang sykkeltur. Det som begynte som en litt for breial ordveksling under en hockeykamp i Hamar OL-amfi, endte opp med en "ødelagt" forsommer og det jeg vil kalle litt i overkant ivrig rulling på to hjul for Sjonfjellsen:-)

Men aldri så galt at det ikke er godt for noe, for etter at jeg ble innlemmet i den fornemme gjengen som sykler for laget Hockey Mot Kreft, så har dette etter hvert blitt en utfordring som betyr så mye mer enn å bevis for noen halvfeite førtiser, at den turen som de tråkker fra Lillehammer til Oslo er en "fjolletur".

Jeg føler det faktisk som et stort privilegium å forsøke dette "gale manns verk", og samtidig vite at det vil ramle noen kroner inn på kontoen til Støtteforeningen For Kreftsyke Barn i Hedmark. Uansett hvor mye det blir til slutt, så er de mer enn 5000 kronene som er innbetalt på FORHÅND, motivasjon god nok til å gi 110% for å komme seg hele veien fra Kongenes by til Tigerstaden på to hjul.

Det er heller ikke så rent lite gledelig at vi har blitt flere fra Hamar som skal tråkke for en god sak. Den sterkt falmede hockeystjerna, Ole Eskild Dahlstrøm, er påmeldt og klar for oppgaven.

Uttrykket - mye å ta i, mye å være glad i - bokstavelig talt!
Han kom sent men godt, og ikke nok med at Ole Eskild nå er påmeldt, han har blitt tildelt Kapteinsrollen i laget! Det blir han som skal sykle over målstreken i Oslo med en stor C på brystet, og uten å foregripe den begivenheten, så kan jeg love alle som en at han kommer til å grine, grine mye! Ikke fordi han er sliten, men fordi han er et vidunderlig menneske som bryr seg, og han vil tenke på alle de pengene som går til et godt formål, fordi han stilte alle sine kilo til disposisjon for en mot normalt lang sykkeltur.

Klær skaper mannen!
Om det første bilde viste den nakne sannhet, så er det meget tilnærmet denne utgaven som vil kunne spottes med det blotte øyet under sykkelturen. Se bort fra drakta, selv om den er prydet av en av sponsorene for Hockey Mot Kreft, Intersport Gigant Lade. Vi får nemlig splitter nye drakter, prydet av sponsorer og selvfølgelig den stolte HMK-logoen.

Kanskje ikke så interessant info, men det som kan være interessant er å ta et kjapt tilbakeblikk på de siste månedene.

Valker -dobbelthake - blekfeit - rett og slett ett vrak!
Når jeg ser dette bildet, så blir jeg nesegrus takknemlig overfor de som utfordret meg. For dagens utgave av kroppsfasongen til Sjonfjellsen er en fryd for øyet sammenlignet med dette. Selv om det sikkert fortsatt er litt å gå på, men understreker at det kun er marginalt:-)

A1 Sanderud Sykehus neste stopp?
Usikker på hvordan jeg skal tolke dette bildet, men at jeg her enten var i en dyp rødvinsrus, eller hadde en forbigående blackout, det klarer jeg ikke å erindre. Men når det er sagt, så gikk det bare en vei herfra, og det var oppover.

video

Til sammen har jeg nå tilbakelagt mellom 110 og 120 mil på to hjul, og er etter egen vurdering så godt forberedt som det er mulig å bli i løpet av et par-tre måneder med intensiv trening. Jeg har etter hvert skjønt at dette kommer til å bli mye tøffere enn jeg har kunnet forestille meg, og at de smerter jeg har kjent i min pysete kropp i mitt 43 årige syndige liv, kun er for pirkeprøver å regne mot for det kroppen skal utsettes for med 540 km på sykkelsetet.

HAR DU TRUA? TRYKK HER: EN GOD SAK - TIL 19 ØRE PR. KM

Jeg kan ikke love det med kors på halsen og ti kniver i hjertet, men dette blir mest sannsynligvis den siste oppdateringen før jeg setter med på setet i Trondheim om 11 dager:-)

Vi sees og høres den 24. juni, hvis Gud vil:-)

mvh
SjonFjollsen!





onsdag 23. mai 2012

- Avslørt av Sykkel og Fritid

Uten luft i hjulet - duger sykker`n ikke!
I skrivende stund om nøyaktig en måned, så har Sjonfjellsen vært på setet i snart 11 timer. Forhåpentligvis så er jeg da på god vei opp Drivdalen, og snart på Dombås. Jeg sier forhåpentligvis, for under gårsdagens treningsøkt fikk jeg meg ett nytt slag i trynet....

Det som til nå har virket rosenrødt og ubekymringsfullt, forholdet mellom meg og de som jeg tidligere har kalt for utfordrerne, fikk seg en liten knekk i går. Dagen min startet med en liten tur på hjula før jeg skulle på jobb, og denne gangen hadde jeg valgt å prøve meg opp til Gåsbu, eller Gåseby som Tom Erik Olsen kalte det i sine glansdager.

Om det ikke gikk som en drøm, så kom jeg da opp uten å måtte gå av sykkelen. Og det var en fryd å sette utfor fra toppen og ned mot Øvre Vang. Nedfarten gikk smertefritt, men jeg la merke til at en del svikfull småstein festet seg til hjulene etter hvert. Men uten frykt lot jeg det stå til, og kom meg som nevnt helberget ned.

Alt gikk som en drøm helt til jeg kom til Bekkelaget, da ga bakhjulet etter i en sving, og det var kun min vanvittige reaksjonsevne og over snittet balanse som reddet meg fra et uhell som kunne fått uante følger. Men som sagt til det kjedsommelige, det gikk fint.

Men siden jeg er så heldig at jeg skal sykle med teamet Hockey Mot Kreft, så har jeg ikke prioritert å kunne lappe hjul og fikse annet tjafs som måtte oppstå under den akkurat passe store styrkeprøven. Derfor ble muttern rekvirert for henting, og vi satte kursen for kanskje en av landets beste på alt som har med sykkel å gjøre, nemlig Sykkel og Fritid på Hamar.

Uvitenhet - eller forsøk på "ballespark"?
Før jeg kommer dit, må jeg gi litt mer bakgrunn, for som nevnt innledningsvis så har de tre smukkasene på bildet vært helt fantastisk hjelpsomme i oppkjøringa til min lille reise over fjellet. Dette har ført til at jeg har lagt min skepsis til side, og faktisk trodd at de hadde gitt meg en fair sjanse. Men takket være Sykkel og Fritid, og deres ekspertise, så ble deres meget ufine forsøk på å underminere min misjon mislykket.

Vel inne hos Sykkel og Fritid, møtte jeg nemlig en særdeles hyggelig mann som opprinnelig er Fåvær (fra Fåvang med andre ord). Han så med en gang problemet mitt, som var det flate hjulet og fikset ny slange i løpet av 1,30 sekunder. Nå var det egentlig bare å kaste den alt for store ræva mi på setet igjen.

Men under marsjen, så stopper han opp, og teller antall tannhjul på sykkelen jeg har fått sponset. Da utbryter han - Har du kommet deg opp til Gåsbu med bare 21 veksler? Jeg svarer bekreftende, før han fortsetter - Men det tror jeg ikke du gjør opp Drivdalen. Du som er såpass korpulent og utrent må ha i hvertfall 27 kanskje 29 veksler, sier min redningsmann.

Ufint - døm selv!
Sykkelen som jeg har vært så stolt av, og som jeg har delt mine innerste tanker med, og som har fått være nær underlivet mitt i time etter time de siste par månedene var plutselig som en kniv i magen. Jeg følte som om jeg var sviktet på det groveste, en utroskap på høyde med min egen i glansdagene....

Mine nye venner i Sykkel og Fritid, kunne imidlertid gi meg løsningen på vekselproblemet, og på straken så tilbød de seg å "pimpe" sykkelen slik at det vil bli om ikke annet teoretisk mulig å komme seg hele veien fra Trondheim til Oslo. Vi avtalte at jeg og min nærmeste venn, Merida, skal inn på en total makeover om ca. 14 dager. Da skal det inn med 29 veksler, samt alt annet som er pålagt for å starte på Styrkeprøven.

Jeg kan ikke få sagt det nok, hvor takknemlig jeg er for at de oppdaget denne "bomben", som nok mine utfordrere har hatt mye morro med - Jeg ser dem for meg, de står i klynge og peker og ler, mens de sier der kommer 21-vekslern, som ikke skjønner at det ikke holder opp Drivdalen:-)


Så jeg hadde fått en Combi
Men nok en gang er Sjonfjellsen føre var, og på topp av situasjonen. Turen er fortsatt i rute, selv om mine utfordrere hadde lagt en "cunning plan" på høyde med Clossau:-)

Jeg kommer til mål!

mvh
Sjonfjellsen






mandag 30. april 2012

- Formålet gir styrke!

Det legger litt ekstra press at man skal sykle for noe!
På dagen det er 53 dager igjen til Rablings står på startstreken for den akkurat passe store styrkeprøven, så passere det å legge inn noen linjer på bloggen om hva som motiverer en supertjukkas til å forsøke seg på det umulige.
De aller fleste av oss har opplevd kreftfaenskapen på nært hold, enten selv, i familien eller hos noen man kjenner. Sjøl mista jeg min far i lungekreft for 4 år siden, kun 65 år gammel.

Da forplikter det litt når man selv til meg å være, har vært uvanlig stor i kjeften, og skal sykle for en god sak. Opplegget er ikke vanskeligere, enn at hver av de 12-15 som sykler for laget "Hockey Mot Kreft" skaffer seg "sponsorer" som vil gi små eller gjerne også store bidrag til den lokale Støtteforeningen For Kreftsyke Barn, MEN MAN BETALER BARE HVIS DEN UTVALGTE FULLFØRER. Det legger jo et mildt sagt tungt press på den enkelte, om å karre seg fra Trondheim til Oslo, nesten for enhver pris.

Rablings håper på at mange av både venner, uvenner og bekjente vil gi et bidrag til Støtteforeningen for Kreftsyke Barn, Hedmark, HVIS JEG FULLFØRER. Planen er å lage en lukket gruppe på Facebook, som er forbeholdt givere, slik at Rablings vet hvor mye som står på spill før han setter seg på setet. Penger er alltid god motivasjon, og spesielt når man vet de havner der de gjør!

I tillegg skal sykkelen jeg disponerer auksjoneres bort til inntekt for formålet, men ikke nok med det! Kunstner og arbeidskollega, Kari Bjertingstad, har nemlig lovet å male Rablings naken på sykkel, gratis, hvis han fullfører rittet. Det bildet skal også auksjoneres bort, men faren er stor for at det da havner i familien.

Snart 400 km!

På treningsfronten har det vært stabilt utstabilt, som er mitt mellomnavn. Men takket være enorm drahjelp fra de tidligere eksponerte Lørdagsguttene, så kom jeg meg 83 km på setet lørdag, og fulgte opp med 61 km alene på søndag.

At sistnevnte tur ble gjennomført med et snev av hangover, er egentlig ikke noe å skryte av, og mye tyder på at det ble den siste turen på to hjul i bakrus. I hvert fall på strekningen Hamar - Lillehammer.

Vekta er også stabil, og ligger å vaker på 99 tallet.

For spesielt interesserte, kan jeg meddele at dette er omtrent inntak av kalorier og føde på en 60 km treningtur.
Sjokkis er godt å ha, spesielt etter "sure" bakker.

Se til hælvete å få kosta fortauene, Ringsaker Kommune!

Rablings

onsdag 25. april 2012

- Uventet drahjelp!

Klar for første tur m/følge!
Det er et ordtak som heter "hold dine venner nære, men dine fiender enda nærmere". Dette ordtaket passer kanskje ikke så godt i denne sammenheng, men fakta er i hvertfall at de såkalt "utfordrerne" med Ivar Kampenhøy og Kim Skogheim i spissen har vært i overkant joviale og hjelpsomme den siste tiden.

Man kan saktens begynne å tro at de ønsker at Rablings skal komme lenger enn Lerkendal, under den akkurat passe lange sykkelturen, som vil finne sted om 58 dager. Det hele startet med at nevnte I.K. uoppfordret ringte for å tilby store mengder treningstøy. Det var selvfølgelig prydet med logo`s, samt fjorårsmodellen som ble brukt av den småfeminine gruppa, som kaller seg "Lørdagsgutta".

Men hva gjør vel det, om det er fjorårsmodell, når det sitter som malt på kroppen til Rablings. Vi snakker lange hansker, jakke, bukser lang/kort, samt trøye. Denne gaven kom som bestilt, etter at jeg nå i en drøy uka har opplevd sabotasje fra sjefen der opp hva gjelder vær og føre for sykling.

-Hvorfor er du så rød i kjaken? - Det er fordi jeg er sliten, lille venn! - Men hvorfor har du så mye kjake? -Det er fordi jeg er så feit lille venn!
Det stoppet imidlertid ikke med et gavedryss på klesfronten, for allerede få dager etterpå mottok jeg et tilbud om å få være med å sykle i "mølje". Hvis da en gruppe på fire kan kalles for ei mølje. Men nok om det. Dette ble en helt ny opplevelse, det å kunne ligge på hjulet til de drevne femiklumpene, og bare kose seg. Nå må det innrømmes at det allerede etter en snau mil så stygt ut, etter at jeg forsøkte med et rykk ala Tom Boonen. For hva ventet rundt neste sving? - Jo, en alt for lang og bratt bakke. Med mjølkesyre helt opp i hårfeste, bet jeg imidlertid tenna sammen, og takket være god assistanse fra Roger Nyborg, så fikk jeg karret meg opp bakken.
Fortsatt litt  *OPM, som må trimmes vekk før juni!
(*overpikkmage)
Som nevnt innledningsvis, så var jeg usikker på denne plutselige og joviale drahjelpen, men har kommet til at det nok er min langt fremskredet paranoia som gjorde meg mistenksom. Jeg tror faktisk ærlig og oppriktig at de småfemi gutta som har flere år i panikkalderen, faktisk vil meg vel, og at de ønsker Rablings til mål i Oslo. 
Dette til tross for at de helt sikkert innerst inne er klar over, at hvis jeg skulle ta min "OL-medalje", og karre meg 540 km uten assistanse av verken ambulanse eller likbil, så vil de måtte gå fra du til de ved henvendelser til Rablings. 

Liten sykkel frakter stor mann i lett motbakke!
Forhåpentligvis så stemmer min siste antagelse, og de nevnte sponsorene mener å kunne leve med en i overkant eplekjekk tjukkas i den kommende siste halvdel av livet. Det viser en form for storhet, som jeg setter stor pris på. 

Vekta har for øvrig stabilisert seg rundt 99 kg, og om det skyldes inntak av noen enheter, eller om det er de såkalte muskler i hvile (flæsk) som blir nyttige det aner jeg ikke.

Uansett, vel blåst og en fin tur på drøye 55 km unnagjort på 2 timer og 25 minutter, det kan jeg leve med. At det er en helt annen idrett å sykle i mølje, det er også hevet over enhver tvil etter gårsdagens erfaring. 

PS: Til slutt skylder jeg å nevne at to av de fire i gruppa syklet på såkalte avvegensykler, og det var kun Kim "Pinglerud" Skogheim som hadde racersykkel som meg. Det kan heller ikke forbigås uten en anmerkning, at nevnte Skogheim ikke innehar evnen til å dra et felt. Når man varierer fra 37-21 km over en flat strekning på en km, så har man det rett og slett ikke....

Med stadig økende "overtro" på at dette kan gå veien!

Rablings.

onsdag 18. april 2012

- Lista er lagt...høyt!

Høyt ut - for så å øke!
Overraskelsen var stor for Rablings over hvilken spalteplass "Tjukkas på lang sykkeltur" ble viet i flere av dagens aviser. Hamar Arbeiderblad åpnet ballet med en hel side fylt med trykksverte, men hadde i tillegg også en nettsak om den forestående bragden.

"Nyheten" var imidlertid av en slik størrelse at også det mest seriøse av riksmediene, Aftenposten, valgte å videreformidle artikkelen på sin nettutgave. Selv om jeg var overrasket over at dette ble et tema nå i disse dager, i hard kamp om spalteplass med andre saker av en mer alvorlig karakter, så er det ikke overraskende at det er en god sak om en bra mann.

Det vil nok heller ikke stoppe med dette, og jeg regner med at flere internasjonale medier også vil kaste seg på for å dekke denne saken når andre saker ebber ut om en fire-fem ukers tid.. Derfor har Rablings alliert seg med flere profilerte mediarådgivere, og har hatt uformelle samtaler med bl.annet First House.

Sagt på en enkel måte, så har jeg nå lagt lista såpass høyt, at jeg ikke risikerer å rive. Den er plassert så høyt at jeg kan gå rakrygget under den:-)

Men hvordan går det så med opptreningen til den akkurat passe sykkelturen, det er et spørsmål som nok er mer interessant enn litt skarve mediadekning...

Dårlig sykkelføre!
Som de aller fleste andre sikkert også har observert, har den siste uka vært preget av fire årstider i døgnet. Dette har gjort det opp mot veldig vanskelig, for ikke å si umulig å komme seg ut på sykkelen. Men jeg kan berolige med at jeg har holdt meg i aktivitet på andre måter. Flere turer på spinningsykkel har det blitt, og en lengre tur på apostlenes hester mellom Hamar sentrums serveringskraner, har vært gjennomført. Men inntaket ble lagt på et til Rablings å være, veldig lavt nivå, det vil si kun 17-18 enheter pr. gang.
Fra den gang man var over streken!
Et kanskje like interessant poeng er at vekta nå for første gang på, Gud vet hvor lenge, viser under tresifret antall kg. (også før kabling på mårran) Dette er en gledelig utvikling, og viser at den enorme jobben som er lagt ned i trening er i ferd med å gi resultater.

Mental trener?

Jeg har også startet og jobbe med det mentale foran kraftanstrengelsen som venter den siste uka i juni. Her har jeg innsett at jeg nok trenger noen med litt erfaring til å bidra. Mental Helse, som  ville vært det mest naturlige i mitt tilfelle faller etter hva jeg har resonnert meg frem til, utenfor i denne sammenhengen. Men jeg har registrert at Ståle Solbakken flykter hjem til Hamar etter fyken i Köln. Han vil bli kontaktet så snart han er tilbake, og motta et tilbud om å kunne få lov til å bidra med råd og vink til Rablings. Etter hva jeg har lest meg frem til har han til salt i såret i månedene som kommer, og jeg forventer derfor at han vil kunne bidra uten vederlag.

Til slutt vil Rablings takke for at så mange har trua på at den eplekjekke tjukkasen som jeg er, kommer til å klare å ta mitt "OL-gull". Avstemningen på denne bloggen viser at 62% har klokketro på at det umulige er mulig., mens bare 17% mener at jeg er sjanseløs.

Jeg har en stigende tro på meg sjøl, og hvis tro kan flytte fjell, så vil jeg jobbe med å flytte Dovrefjell sør for Oslo i tiden frem til den 22. juni.

Vi hørs plutselig!
Rablings






torsdag 12. april 2012

- En tidlig start på dagen er halve fremgangen!

Flesk nok til et tryne til - enn så lenge!
Den ultimate galskap som Rablings har begitt seg ut på ser ut til å ha gått rett i fletta. Det som startet som en "uskyldig" spøk, er i ferd med å bli ramme alvor. Etter et par uker med trening, så er faktisk selvtilliten i ferd med å nå uante høyder. Som om jeg ikke var høy nok på meg sjøl fra før, så snakker vi nå faktisk om grensa til  "vannviddarvid".

Det som er galskap, er at den totalt bedervede kroppen min nå har utført mer eller mindre krevende treningsøvelser i et par uker. Sommerens store mål har nesten blitt en besettelse. Jeg skal imidlertid heller ikke gå over bekken for å juge om at jeg ikke nyter oppmerksomheten rundt prosjektet i lange drag. Det er for øvrig også det eneste som kan dras i på kroppen etter at treningen startet.

Jeg kan ikke annet enn kalle det "madness", når jeg stiller i trimrommet på jobben kl. 06.30 på mårran, for å spinne en time før arbeidsdagen starter. Hadde noen sagt det for få dager siden, ville de fått en rekvisisjon til A1 på Sanderud.

I min lengsel etter sykkelføre utendørs igjen, har faktisk spinning vært en helt grei erstatning de siste dagene. Og etter at jeg fant ut at man kan sykle sammen med noen helt alene, så har det blitt nesten morsomt.

video
                                       Noen videofotograf blir jeg nok aldri, men video er video.

At jeg har mange "dårlige" kamerater fikk jeg forøvrig ett nytt bevis på i går, onsdag. Da ringte nemlig den "semiriksdekkende" avisa, Hamar Arbeiderblad. De hadde fått tips om at Rablings nå virkelig hadde Rabla. Journalisten hadde nok litt vanskelig for å tro det, da han ringte mens jeg satt på spinningsykkelen, og fikk beskjed om å ringe tilbake om en halvtime for jeg var midt i økta.

Vakkert er det ikke - men gud bedre meg hvor fart jeg får i nedoverbakkene!
Hvordan takler så fysiologien min dette hardkjøret med økter både sent og tidlig?

Det som i hvertfall er hevet over enhver tvil, er at alt som sies om at "kjippa" får dundrende juling av sykling er SANT! Den som før alltid var beredt, har nå gått over i det vi i militæret kalte for - Hviiiiil og hviiiiil! Så ille er det, at jeg nå vurderer å gå til anskaffelse av et kateter. Men hvis det er prisen som må betales for at den akkurat passe lange sykkelturen fra Trondheim til Oslo skal bli en suksess, få får jeg bare ta det.

Øvrig muskelatur er meldt i fint driv på gratishaugen, og selv om skrukk, snopp og deler av bakpartiet er uten særlig følelse, så er øvrige deler av den alt for store kroppen i forhold til høyde ganske OK.

Jeg må også ta med i en innskutt bisetning, at "Kong Alkohol" ikke har vært innenfor leppene siden påskeaften, og hvis jeg ikke blir lurt utpå av mine beste kamerater, så håper jeg på å holde inntaket ned mot normalt inntak også i ukene frem til den 22. juni. Men for hver dag som går, så er jeg nok nærmere noen enheter, såpass ærlig må man ha lov til å være i en blogg:-)

For å sitere min gode venn, Åge Ellingsen - Jeg får ikke gjort mer enn det maksimale ut av det optimale!

Vekt p.t 99,7 kg (etter trening men før kabling torsdag 12. april)

Rablings